Kitabı oku: «Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке», sayfa 3

«Det er intet menneske, Kristin, som ikke elsker og frykter Gud, men det er fordi våre hjerter er delt mellom kjærlighet til Gud og frykt for djevelen og kjærlighet til verden og kjødet at vi blir elendige i liv og død. Ti om en mann slett ingen lengsel kjente mot Gud og Guds vesen, da skulle han trives i Helvede, og det ville alene være vi som ikke fattet at han der hadde det som hans hjerte liker det. Men da ville ikke ilden brenne ham hvis han ikke lengtet etter svale, og han ville ikke føle smerte ved ormenes bit, hvis han ikke kjente lengsel etter fred.»

Kristin så opp i hans ansikt; hun skjønte ingenting av dette. Broder Edvin ble ved:

«Det var Guds miskunn mot oss, at han så hvordan våre hjerter er søndret, og han steg ned og bodde blant oss for å smake i kjødet djevelens fristelse, når han lokker oss med makt og herlighet og verdens trusel, når den byder oss slag og hån og kvasse naglesår i våre hender og føtter. Slik viste han oss veien og lot oss se sin kjærlighet —»

Han så ned i barnets alvorsstive åsyn – da lo han litt og sa med en helt annen stemme:

«Vet du hvem det var som først fornam at Vårherre hadde latt seg føde. Det var hanen det; han så stjernen og så sa han – de kunne tale latin alle dyrene i den tiden. Så skrek han: Christus natus est!»¹

Det siste gol han så likt en hane at Kristin kom til å skoggerle. Og det gjorde så godt å le, for alt det selsomme som broder Edvin nettopp hadde sagt, hadde lagt som en tyngsel av høytid over henne.

Munken lo selv:

«Ja. Så da oksen hørte dette, så tok han til å belje: «Ubi, ubi, ubi?»²

Men gjeten mekret og sa: «Betlem, Betlem, Betlem.»

Og sauen ble så lengselfull etter å se Vårfrue og sønnen hennes at han brekte straks: «Eamus, eamus!»³

Og den nyfødte kalven som lå i halmen, reiste seg opp og stod på føttene sine. «Volo, volo, volo!»⁴ sa den.

Dette har du nok ikke hørt før? Nei, det kunne jeg tenke; jeg vet han er en dyktig prest, denne Sira Eirik dere har oppe hos dere, og vellært, men han kan nok ikke dette, for det lærer en ikke uten en farer til Paris —»

«Har I vært i Paris, I da?» spurte barnet.

«Gud signe deg, liten Kristin, jeg har vært i Paris og reist omkring i verden ellers også, og ikke må du tro annet enn at jeg er redd for djevelen og elsker og attrår som en dåre. Men jeg holder fast ved korset av all min evne – en får klenge seg til det som en kattunge til en fjel, når den er falt i sjøen —.

Enn du da, Kristin – hvordan ville du like det å ofre dette vakre håret ditt og tjene Vårfrue som disse brudene jeg har tegnet her?»

«Vi har ikke andre barn hjemme enn jeg,» svarte Kristin. «Så jeg skal vel giftes, kan jeg tenke. Mor har nok rede både kister og skrin med hjemmefølget mitt allerede.»

«Neinei,» sa broder Edvin og strøk henne over pannen. «Det er slik folk råder med barna sine nu. Til Gud gir de døtrene som er halte og svaksynte og stygge og lytte, eller de lar ham få tilbake de barna de synes han har gitt dem formange. Og enda så undres de på at det er ikke hellige menn og møer, alle som bor i klostrene —»

Broder Edvin tok henne med inn i skrudhuset og viste henne klosterets bøker som stod på en ramme der; det var de vakreste billeder i dem. Men da en av munkene kom inn, sa han han skulle bare finne et eselhode å tegne av. Baketter rystet han på hodet over seg selv:

«Ja der ser du frykten, Kristin – men de er så redde om bøkene sine her i huset. Hadde jeg den rette troen og kjærligheten, da sto jeg ikke slik og løy for broder Åsulv. – Men da kunne jeg tatt disse gamle skinnvottene og hengt dem opp på den solstrålen der —»

Hun var med munken over i gjestehuset og fikk et mål mat, men ellers satt hun i kirken hele dagen og så på hans arbeide og snakket med ham. Og først da Lavrans kom dit for å hente henne, mintes enten hun eller munken det budet som skulle vært sendt avsted til skomakeren.

De dagene hun var i Hamar, husket Kristin baketter bedre enn alt annet som hendte henne på den lange reisen. Oslo var nok en større by enn Hamar, men nu hadde hun sett en kjøpstad, så den tyktes henne ikke så merkelig. Hun syntes heller ikke det var så vakkert på Skog som på Jørundgård, enda husene var finere – men hun var glad hun ikke skulle bo der. Gården lå på en bakke, og nedenfor var Botnfjorden, grå og sørgelig med svart skog på den annen bredd, og bak husene stod skogen med himmelen like ned på tretoppene. Det var ingen høye og bratte fjellsider, sånn som hjemme, til å løfte opp himmelen høyt over en og til å lune og avgrense synet så verden ble hverken for stor eller for liten.

Hjemferden var kald; det var like opp under advent, men da de kom et stykke opp i dalen, lå det sne; så fikk de låne sleder og kjøre det meste av veien.

Med gårdhandelen gikk det slik at Lavrans overdrog Skog til sin bror Åsmund med løsningsrett for seg og sine etterkommere.

III

Våren etter Kristins lange reise fødte Ragnfrid en datter. Begge foreldrene hadde nok ønsket det skulle blitt en sønn, men de trøstet seg snart og fattet den inderligste kjærlighet til liten Ulvhild. Hun var et meget vakkert barn, trivelig, snill, glad og stille. Ragnfrid holdt så meget av dette nye barnet at hun ble ved å gi det die også det annet året det levde: derfor avstod hun etter Sira Eiriks råd noe fra de strenge fastene og gudfryktighetsøvelsene sine, så lenge hun hadde barn ved brystet. Ved dette og ved all gleden over Ulvhild blomstret hun opp, så Lavrans syntes ikke han hadde sett sin hustru være så glad og vakker og omgjengelig i alle de år han hadde vært gift med henne.

Også Kristin følte at det var en stor lykke de hadde fått med den lille spede søsteren. Tenkt over at morens tunge sinn gjorde det stilt på gården, hadde hun aldri; hun hadde syntes det var som det skulle være når moren opptuktet og formante henne, men faren lekte og skjemtet med henne. Nu var moren meget mildere mot henne og gav henne mere frihet, kjælte også mere for henne, og da la Kristin lite merke til at hennes mor også hadde meget mindre tid til å stelle med henne. Hun elsket da Ulvhild, hun som de andre, og var glad når hun fikk bære eller vugge søsteren, og siden ble det enda mere moro med den lille, da hun begynte å krype og gå og tale og Kristin kunne leke med henne.

Sånn gikk tre gode år for Jørundgårdsfolket. De hadde også hellet med seg på flere måter, og Lavrans bygde og forbedret meget på gården, for stuer og fehus var gamle og små, da han kom dit – Gjeslingene hadde hatt den bortbygslet i flere slektsledd.

Så var det ved hvitsøndagstider det tredje året; da var Trond Ivarssøn fra Sundbu med sin hustru Gudrid og sine tre småsønner og gjestet hos dem. En morgen satt de voksne i loftssvalen og talte sammen, men barna lekte nede i tunet. Der hadde Lavrans begynt å sette opp en ny stuebygning, og barna holdt på og krøp på det fremkjørte hustømmer. En av Gjeslingguttene hadde slått til Ulvhild så hun gråt; da gikk Trond ned og refset sønnen, men han tok Ulvhild opp i armene sine. Hun var det vakreste og snilleste barn en kunne se for sine øyne, og morbroren holdt meget av henne, enda han ikke var barnekjær ellers.

I det samme kom en mann over tunet fra bugården, dragende en stor, svart okse, men oksen var vond og ustyrlig og slet seg fra mannen. Trond sprang opp på tømmerhaugen, han jaget de større barn foran seg, men hadde Ulvhild i armen og sin minste sønn ved hånden. Da gled en stokk under føttene hans, Ulvhild falt fra ham ned på bakken, stokken skredde etter, rullet og ble liggende over barnets rygg.

Lavrans var nede av svalen i samme nu; han sprang til og ville løfte opp stokken; da kom oksen imot ham. Han tok etter dens horn, men ble stanget overende, da fikk han tak i dens nesebor, kom seg halvveis opp og fikk holdt oksen til Trond kom seg av forfjamselsen og svennene som løp til fra husene, fikk kastet remmer på den.

Ragnfrid lå på kne og prøvde å lette opp stokken; nu fikk Lavrans lettet den så meget at hun kunne trekke barnet frem og over i fanget sitt. Den lille jamret forferdelig da de rørte ved henne, men moren hulket høyt: «Hun lever, Gud være takk, hun lever —»

Det var et stort under at hun ikke var blitt helt knust, men stokken hadde falt slik at den hadde hvilt med en ende på en sten i gresset. Da Lavrans rettet seg opp igjen, rant blodet ut av hans munnviker, og hans klær var helt opprevne i brystet av oksens horn.

Tordis kom nu springende med et skinnlaken; varsomt lempet hun og Ragnfrid barnet over på dette, men det syntes som hun led utålelig pine bare de rørte det minste ved henne. Moren og Tordis bar henne inn i vinterstuen.

Kristin stod hvit og stiv oppe på tømmerhaugen; småguttene klynget seg gråtende til henne. Alle gårdens folk var nu stimlet sammen i tunet, kvinnene gråt og jamret. Men Lavrans bød at de skulle sadle Gullsveinen og en hest til; dog da Arne kom med hestene, falt han overende, idet han ville stige i sadelen. Da bød han Arne ri over etter presten, mens Halvdan for sørover etter en lægekone som bodde ved åmøtet.

Kristin så at faren var gråhvit i ansiktet, og han hadde blødd så hans lyseblå kledning var helt overrent med rødbrune flekker. Med ett rettet han seg opp, rev en øks fra en av mennene, gikk frem der noen av folkene stod og holdt oksen ennu. Han drev til dyret med øksehammeren mellom hornene, så det sank i kne, men Lavrans ble ved å slå løs, til blod og hjerne sprutet utover. Da tok en hosteri ham, så han seg bakover på bakken. Trond og en mann til måtte bære ham inn.

Da trodde Kristin hennes far var død; hun satte i et høyt skrik og løp etter, mens hun ropte på ham av hele sitt hjerte.

Inne i vinterstuen var Ulvhild blitt lagt i foreldrenes seng; alle putene var slengt ut på gulvet, så barnet lå flatt. Det så ut som skulle hun allerede være strakt på strå. Men hun klaget seg høyt og ustanselig, og moren lå bøyd fremover henne, tigget og klappet, vill av sorg fordi hun ikke kunne hjelpe.

Lavrans lå på den annen sengen, han reiste seg opp og ravet over gulvet for å trøste hustruen. Da for hun opp og skrek:

«Rør meg ikke, rør meg ikke. Jesus, Jesus, jeg var det verd at du skulle slå meg ihjel – aldri blir det ende på de ulykker jeg bringer over deg —»

«Har du – kjære hustru min, dette har da ikke du bragt over oss,» sa Lavrans og la en hånd på hennes skulder. Hun skalv ved det, og de lysegrå øynene hennes skinte i det magre, brunlige åsyn.

«Hun mener vel at jeg har voldt det,» sa Trond Ivarssøn barsk. Søsteren så hatefullt på ham og svarte:

«Trond vet hva jeg mener.»

Kristin løp frem til foreldrene, men de skjøv henne fra seg begge to. Og Tordis, som kom med en kjele varmt vann, tok henne lempelig i skulderen og sa: «Gå over i stuen vår du, Kristin, du er i veien her.»

Hun ville stelle med Lavrans som hadde satt seg på sengetrinnet, men han sa det var ikke farlig med ham:

«Men kan dere ikke lindre Ulvhilds pine litt – hjelpe oss Gud, hun klager så det kunne røre stenen i berget.»

«Henne tør vi ikke røre før presten eller Ingjerd lægekone kommer,» sa Tordis.

Arne kom inn i det samme og meldte at Sira Eirik var ikke hjemme. Ragnfrid stod litt og knuget hendene sammen. Så sa hun:

«Send bud til fru Åshild på Haugen. Det får nu være med allting, bare Ulvhild kan bli frelst —»

Ingen gav akt på Kristin. Hun krøp opp i benken bak sengens hodegjerde, drog benene opp under seg og la hodet ned på sitt kne.

Nu var det som hennes hjerte ble krystet sammen av harde hender. Fru Åshild skulle hentes! Moren hadde ikke villet la dem sende bud etter fru Åshild, ikke da hun selv var døden nær i barnsnød med Ulvhild, og ikke da Kristin var så syk av feber. Hun var en trollkvinne, sa folk – bispen i Oslo og domkapitlet hadde sittet over henne; hun skulle vært henrettet eller brent, hadde det ikke vært fordi hun var av så høy byrd at hun hadde vært som en søster for dronning Ingebjørg – men folk sa hun hadde gitt førstemannen sin gift, og den hun hadde nu, herr Bjørn, hadde hun hekset til seg; han var ung nok til å være hennes sønn. Hun hadde barn og, men de så aldri til mor sin, og de to høybårne folkene, Bjørn og Åshild, satt på en envirkes gård i Dovre og hadde mistet alle rikdommene sine. Ingen av storfolkene i dalen ville ha med dem å skaffe, men lønnlig søkte folk hennes råd, ja, fattigfolk gikk åpenlyst til henne med sine sorger og skader; de sa hun var snill, men de var redd henne også.

Kristin tenkte på moren, som ellers alltid bad så meget, hun skulle dog heller ropt på Gud og Jomfru Maria nu. Hun prøvde å be selv – til Sankt Olav især, for hun visste at han var så god og hjalp så mange som led av sykdom og sår og benbrudd. Men hun kunne ikke holde tankene samlet.

Foreldrene var alene i stuen. Lavrans hadde lagt seg på sengen igjen, og Ragnfrid satt bøyd over det syke barn, tørret fra tid til annen over hennes panne og hender med et vått klede og vætet hennes lepper med vin.

Det gikk en lang tid. Tordis så innimellom inn i stuen og ville så gjerne hjelpe, men Ragnfrid sendte henne hver gang ut. Kristin gråt lydløst og bad inni seg, men alt imellom tenkte hun på trollkonen og ventet spent på å se henne tre inn.

Med ett spurte Ragnfrid ut i stillheten:

«Sover du, Lavrans?»

«Nei,» svarte mannen. «Jeg hører på Ulvhild. Gud vil hjelpe det uskyldige lammet sitt, hustru – det tør vi ikke tvile på. Men det er langsomt å ligge her og bie —.»

«Gud,» sa Ragnfrid fortvilt, «hater meg for syndene mine. Barna mine har det godt, der de er, det tør jeg ikke tvile på, og nu er vel Ulvhilds time kommet og – men meg har han forkastet, for mitt hjerte er et øglerede av synd og sorg —.»

Da tok det i døren – Sira Eirik steg inn, rettet sin veldige kropp, der han stod og bød med sin klare, dype røst: «Gud hjelpe dere herinne!»

Presten stilte skrinet sitt med lægedomssakene i for sengetrinnet, gikk frem til åren og øste varmt vann over sine hender. Så tok han et kors frem av barmen sin, hugget med det til alle fire hjørner i stuen og mumlet noe på latin. Deretter åpnet han ljoren så lyset kunne strømme inn i stuen, gikk bort og så på Ulvhild.

Kristin ble redd han skulle finne henne og jage henne ut – der pleide ikke meget å unngå Sira Eiriks øyne. Men han så seg ikke om. Presten tok en flaske ut av skrinet, helte noe av den ut på en tull finkardet ull og la det over Ulvhilds munn og nese.

«Nu vil hun snart lide mindre,» sa presten. Han gikk bort til Lavrans og stelte med ham, mens han lot seg fortelle hvordan ulykken var hendt. På Lavrans var to ribben brukket, og han hadde fått sår i lungene; dog mente presten det var ikke farlig med ham.

«Enn Ulvhild,» spurte faren sorgfullt.

«Jeg skal si deg det når jeg har fått sett på henne,» svarte presten. «Men du får legge deg i loftet, så blir her mere ro og rom for dem som skal stelle med henne.» Han la Lavrans’ arm om sin skulder, tok under mannen og bar ham ut. Kristin ville nu helst gått med faren, men hun torde ikke vise seg.

Da Sira Eirik kom tilbake, talte han ikke til Ragnfrid, men han klippet klærne av Ulvhild, som nu ynket seg mindre og syntes å halvsove. Varsomt følte han med sine hender over barnets kropp og lemmer.

«Er det så ille med barnet mitt, Eirik, at du vet ikke råd, siden du intet sier,» spurte Ragnfrid dempet.

Presten svarte sakte:

«Det ser ut som ryggen hennes er ille skadet, Ragnfrid. Jeg vet ikke bedre råd enn vi lar Gud og Sankt Olav råde; jeg kan ikke gjøre stort her.»

Moren sa heftig:

«Da får vi be – det vet du vel at Lavrans og jeg vil gi alt du ber om og ikke la noe være uspart, om du kan vinne det av Gud at Ulvhild får bli i live.»

«Det ville tykkes meg et jærtegn,» sa presten, «om hun lever og får førligheten sin.»

«Ja er det ikke jærtegn du melder om sent og tidlig – tror du ikke det kan skje et jærtegn med mitt barn,» sa hun som før.

«Det er så,» sier presten, «at jærtegn skjer, men det er ikke alle Gud bønnhører – vi vet ikke hans lønnlige råd. Og tykkes deg ikke at det ville være verst om denne lille vakre møen skulle leve opp lytt eller lam?»

Ragnfrid virret med hodet og skrek sakte:

«Jeg har mistet så mange, prest, jeg kan ikke miste henne og.»

«Jeg skal gjøre alt jeg kan,» svarte presten, «og be av all min evne. Men du får friste, Ragnfrid, å bære den skjebne som Gud legger på deg.»

Moren kved sakte:

«Ingen har jeg elsket slik av barna mine som denne lille her – skal nu hun og tas fra meg, da tror jeg hjertet mitt brister.»

«Gud hjelpe deg, Ragnfrid Ivarsdatter,» sa Sira Eirik og rystet på hodet. «Du vil ikke annet enn true frem viljen din hos Gud med alt du har bedt og fastet. Kan det undre deg det lite har hjulpet.»

Ragnfrid så trossig på presten og mælte:

«Jeg har nu skikket bud etter fru Åshild.»

«Ja, du kjenner henne, og ikke jeg,» sa presten.

«Jeg kan ikke leve uten Ulvhild,» sa Ragnfrid som før. «Vil ikke Gud hjelpe henne, så søker jeg råd hos fru Åshild eller gir meg djevelen i vold, om han vil hjelpe!»

Presten så ut som han ville svare kvast, men så tok han seg i det. Han bøyde seg ned og følte på den lille syke pikes lemmer igjen:

«Hun er kald om hender og føtter,» sa han. «Vi får legge noen kagger med varmt vann ved henne – og så får dere ikke røre mere på henne, før fru Åshild kommer.»

Kristin lot seg lydløst gli overende i benken og lå som hun sov. Hennes hjerte hamret av angst – hun hadde ikke forstått meget av samtalen mellom Sira Eirik og moren, men den hadde skremt henne forferdelig, og hun visste vel den hadde ikke vært for hennes ører.

Moren reiste seg for å gå etter kaggene; da brøt hun hulkende sammen: «Be for oss allikevel, Sira Eirik!»

Litt etter kom moren tilbake med Tordis. Presten og kvinnene syslet nu med Ulvhild, og da ble Kristin funnet og sendt ut.

Lyset blendet barnet, da hun stod i tunet. Hun hadde syntes det meste av dagen måtte være lidd mens hun satt i den mørke vinterstue, og så lå husene lysegrå og gresset skinte blankt som silke i det hvite middagssolskinn. Elven blinket bakom orekrattets musørede, gylne gitter – den fylte luften med sitt muntre og enstonige brus, for den løp stri i et flatt og storstenet leie her ved Jørundgård. Fjellveggene steg opp i klarblå dis, og bekkene sprang nedover i brånende sne. Den søte og sterke vår herute fikk henne til å gråte av sorg over all hjelpeløsheten hun følte alle steder omkring seg.

Det var ingen mennesker på tunet, men hun hørte det snakket i karlestuen. Frisk muld var spredd over den flekk hvor hennes far hadde slått ihjel oksen. Hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg – da krøp hun bak veggen til nystuen, som var lagt opp i et par stokkers høyde. Derinne lå hennes og Ulvhilds lekesaker; hun ryddet dem sammen i et hull mellom den underste stokken og grunnmuren. I den siste tiden hadde Ulvhild villet ha alle hennes leker; det hadde hun vært lei for sommetider. Hun tenkte, hvis søsteren ble frisk, ville hun gi henne alt hun eide. Og tanken trøstet henne litt.

Hun tenkte på munken i Hamar – han var viss på at det kunne hende jærtegn for alle mennesker, han. Men Sira Eirik trodde ikke så visst på det, og ikke foreldrene heller – og det var dem hun var mest vant til å høre på. Det falt som et forferdelig trykk over henne da hun første gang ante at folk kunne tenke så forskjellig om så mange ting – og det ikke bare onde, gudsfiendske mennesker og gode, men sånne som broder Edvin og Sira Eirik – moren og faren; hun følte med ett at de også tenkte forskjellig om mange ting. —

Tordis fant henne sovende der i kroken sent på dagen og tok henne inn til seg; da hadde barnet intet spist siden morgenen. Tordis våket med Ragnfrid over Ulvhild om natten, og Kristin lå i hennes seng med Jon, Tordis’ mann, og Eivind og Orm, småguttene deres. Lukten av kroppene deres, mannens snorking og de to småbarnas jevne pust fikk Kristin til å gråte stille. Det var ikke lenger siden enn forrige kvelden at hun hadde lagt seg, som hver natt i sitt liv, med sin egen far og mor og liten Ulvhild – det var som å tenke på et rede der var revet sund og splittet, og hun selv lå slengt ut fra ly og de vinger der hadde varmet henne alltid. Tilslutt gråt hun seg i søvn, alene og ulykkelig mellom de fremmede menneskene. —

Neste morgen, da hun kom opp, fikk hun vite at morbroren og hele hans følge var ridd av gården – i vrede; Trond hadde kalt sin søster et galt og vanvittig kvinnfolk og sin måg en vott og en tåpe som aldri hadde visst å biksle hustruen sin. Kristin ble het av harme, men hun skammet seg og – hun forstod godt at det var en grov usømmelighet som var skjedd, når moren hadde drevet sine nærmeste frender av gården. Og for første gang demret det for henne at det var noe ved moren som ikke var som det skulle være – at hun var annerledes enn andre koner.

Mens hun stod og grublet på dette, kom en tjenestemø og sa hun skulle gå opp i loftet til sin far.

Men da hun trådte inn i loftsstuen, glemte Kristin å se etter ham, for midt imot den oppslåtte dør, med lyset like i sitt åsyn, satt en liten kvinne som hun skjønte måtte være trollkonen. Enda Kristin hadde ikke tenkt hun skulle se slik ut.

Hun syntes barneliten og sped, for hun satt i den store karmstolen som var blitt båret ditopp. Det var også stilt opp et bord foran henne, duket med morens fineste sprangede linduk. Flesk og fugl var satt frem i sølvdisken; det var vin i en maserkumme, og farens eget sølvstøp hadde hun til å drikke av. Hun var ferdig med å spise og holdt på med å tørke sine små og smale hender i en av morens beste håndduker. Ragnfrid stod selv foran henne og holdt et messingbekken med vann for henne.

Fru Åshild lot håndduken synke i sitt fang, smilte til barnet og sa med en klar og yndig stemme:

«Kom hit til meg, du! Vakre er de barna du har, Ragnfrid,» sa hun til moren.

Hennes åsyn var meget rynket, men så skjært hvitt og rosenrødt som et barns, og det så ut som huden måtte være like myk og fin å røre ved. Munnen var rød og frisk som en ung kvinnes, og hennes store, gullige øyne skinte. Et fint, hvitt hodelin lå tett om hennes ansikt og var festet under haken med en gullspenne; utenpå det hadde hun et slør av bløt, mørkeblå ull; det falt over skuldrene og sidt ned på hennes mørke, velsittende kledning. Rank var hun som et lys, og Kristin mere skjønte enn tenkte at hun hadde aldri sett så vakker og høvisk en kvinne som denne gamle trollkonen bygdens storfolk ikke ville ha noe å skaffe med.

Fru Åshild holdt hennes hånd i sine gamle myke; hun talte henne til, vennlig og skjemtsom, men Kristin kunne ikke svare et ord. Da sa fru Åshild med en liten latter:

«Er hun redd meg, tro?»

«Nei, nei,» nesten ropte Kristin. Da lo fru Åshild enda mere og sa til moren:

«Hun har kloke øyne, denne datteren din, og gode, sterke hender, er ikke vennet til dovenskap heller, skjønner jeg. Nu vil du trenge en som kan hjelpe deg med å skjøtte Ulvhild, når jeg ikke er her. Derfor kan du la Kristin gå meg til hånde, mens jeg er på gården – hun er gammel nok til det, elleve år?»

Dermed gikk fru Åshild, og Kristin ville følge henne. Da kalte Lavrans på henne fra sengen. Han lå flatt på ryggen med hodedynene stoppet inn under de opptrukne knær; fru Åshild hadde budt at han skulle ligge slik, så ville skaden i brystet hurtigere læges.

«Da blir I vel snart frisk da, far?» spurte Kristin. Lavrans så på henne – aldri før hadde barnet sagt I til ham. Så sa han alvorlig:

«Det er ikke farlig med meg; det er verre med søsteren din.»

«Ja,» sa Kristin og sukket.

Så stod hun litt foran sengen. Faren sa ikke mere, og Kristin fant intet hun skulle ha sagt. Og da Lavrans en stund etter sa hun fikk gå ned til moren og fru Åshild, skyndte Kristin seg ut og la på sprang over tunet ned til vinterstuen.